Motamasin

Planen var å krysse grensen tilbake til Øst-Timor via en lite brukt grenseovergang sør på øya. Etter flere dager med lange motorsykkelturer, hadde jeg fått nok av humpete veier og stiv rygg, og bestemte meg for å spandere på meg en taxi de tre timene det tok til grensen. Men da vi kom fram, viste det seg at grensen var stengt, selv om Google Maps sa den skulle være åpen.

Siden det ikke fantes hoteller i nærheten, måtte jeg finne et alternativt sted å tilbringe natten. Heldigvis kom jeg raskt i kontakt med en vennlig familie som tok meg imot. Moren i huset jobbet på grensestasjonen, og hun kunne berolige meg med at grensen ville åpne igjen neste morgen.

Resten av dagen brukte jeg på å sjekke ut stranden og rusle rundt i den lille landsbyen. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at turister ikke akkurat var hverdagskost her – de nysgjerrige blikkene, smilene og hviskingen fortalte sitt. Snart spredte ryktet seg om den fremmede i landsbyen, og da jeg satte meg for å spise middag på den lokale restauranten, begynte folk å samle seg utenfor. Noen sto bare og kikket, mens andre våget seg inn for å spørre om en selfie.

Etter en stund kom to politimenn og slo seg ned ved bordet mitt. I et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde gjort noe galt, men det viste seg raskt at de bare ville vite hvem jeg var og hva jeg gjorde i landsbyen deres. De tilbød seg å eskortere meg tilbake til huset og foreslo å patruljere utenfor gjennom natten – et forslag jeg høflig, men lattermildt avslo. Folk virket ikke fiendtlige, bare oppriktig nysgjerrige.

Kvelden fortsatte i samme stil, og jeg stilte opp på det som føltes som hundrevis av selfies. Det hele var en både komisk og litt slitsom opplevelse av å være kjendis for en dag.Okumaya devam et