Bangladesh

Jeg har i mange år tenkt på min opprinnelse og har lengtet etter noe jeg ikke riktig visste hva var. Jeg har hatt kontakt med mange av de andre som også er adopterte fra Bangladesh og som var på det samme barnehjemmet som meg. I 2020 møtte jeg min landskontakt Marit og hennes mann i Oslo og snakket deretter på videochat med Inger som brakte meg til Norge 🙏🏾❤️

I 47 år har jeg levd i uvisshet om mine biologiske foreldre og min opprinnelse. Det har vært en tid preget av spørsmål og en følelse av ufullstendighet som har fulgt meg gjennom hele livet. Å lete etter mine biologiske foreldre var ikke bare en søken etter to personer, men også en trang til å fylle et dypt tomrom 😢

Mitt liv som adoptert har vært fylt med utfordringer, motgang og opplevelser som har formet meg på godt og vondt. Hendelser som har ført til dype sår og mistillit til andre. Som adoptert har jeg alltid følt en viss ambivalens rundt min tilhørighet og identitet. Følelsen av å ikke vite hvor jeg kom fra, skapte et savn som alltid lå der, som en skygge i hjertet mitt. Da jeg endelig begynte reisen mot å finne svar, var det med både håp og frykt i hjertet 🤞🏾😰🙏🏾

Som måneder forvandlet seg til år, og ledetrådene virket få og langt fra sikre, kjente jeg på en blanding av desperasjon og fasthet. Tankene mine var fylt med spørsmål: Hvordan så dem ut? Hadde jeg deres øyne, deres smil, deres personlighet? Hva var deres historie, og hvordan påvirket det min egen? 🤷🏾‍♀️

Da jeg i november i fjor fikk vite sannheten vellet det et voldsomt spekter av følelser gjennom meg. Endelig fikk jeg vite hvorfor jeg ble adoptert. Det ble en ydmyk reise mot å forstå og akseptere mitt eget liv og historie. Og jeg er dypt takknemlig for at jeg ble sendt vekk fra et liv i fattigdom og det som verre er 🫶🏾❤️

Derfor, hadde det ikke vært for Elisabeth og hennes mann, hadde jeg aldri funnet ut av dette. Hun har vært mye i media og har banet veien for alle oss andre for å få vite sannheten som Norge nekter å gi oss. Dem er mer interessert i å dekke over alt og heller fortelle oss løgner. For min ekte historie er en helt annen enn den jeg har blitt fortalt i alle år, og det er direkte skammelig! 😤

Men skjebnen ville det annerledes, omsider fant også jeg kjærligheten, uten en gang å ha lett etter den! 😱 Jeg møtte en mann høsten 2023 etter å ha opplevd mitt livs største mareritt samme sommer, hvor jeg bokstavelig talt holdt på å gå til grunne. Han tok meg ut av mørket og fylte livet mitt med kjærlighet. En kjærlighet jeg bare hadde sett andre ha og som jeg ikke trodde jeg var fortjent å få 🫣😢

Etter som månedene gikk begynte jeg å finne den freden og tryggheten jeg trodde var forbeholdt alle andre. Nå skjønner jeg endelig at også jeg kan fortjene den. Han har hjulpet meg med å starte prosessen med å heale disse sårene. At jeg er verdt å elske og mye mere fantastisk enn jeg noensinne har våget å håpe på! Med kjærlighetens støtte, fikk jeg mere styrke til å lete etter mine biologiske foreldre, enda sterkere enn før, drevet av et dypt og inderlig ønske om å finne sannheten om min opprinnelse 🙏🏾❤️

I 2023 ble det mye medieomtale om korrupte saker hva adopsjoner via Adopsjonsforum angikk og hvordan Bufdir nektet å gi noen som helst opplysninger til oss. Derfor, i påsken 2024 reiste Elisabeth, en av oss adopterte ned til Bangladesh for å undersøke om sin egen historie. Underet skjedde og hun fant sin mor, med god hjelp fra den riksdekkende tv-stasjonen der nede. Og ikke nok med det, hun fant også mappene til alle oss andre, nærmere bestemt 107 mapper! Som vi har blitt fortalt ikke eksisterer! 😵‍💫

Vi var 20 stykker som ønsket at hun skulle få dem scannet og sendt til oss. Hun så gjorde på en ny tur som hun og hennes mann gjorde etterpå. Jeg var en av de heldige som hadde en innholdsrik mappe. Der stod hele min historie om hvorfor jeg ble adoptert samt navnene og adressen til mine foreldre 😳🫶🏾🇧🇩

Takknemligheten over å få denne muligheten til å få sannheten om min opprinnelse, blandet seg med en uro over hva jeg ville oppdage. Ville dem ta imot meg med åpne armer, eller ville dem bare være to fremmede som jeg bare delte blod med? Og ville dem i det hele tatt møte meg?! Dem hadde jo frivillig signert omsorgsovertakelsen av meg til barnehjemmet i Dhaka 🤷🏾‍♀️

Jeg får senere vite at siden dem har fortalt så detaljert hvorfor jeg ble overgitt til barnehjemmet, samt lagt igjen sine kontaktopplysninger, var det mest sannsynlig fordi dem ønsket at jeg skulle ta kontakt når jeg ønsket det 🫶🏾❤️

Tiden gikk og jeg greide ikke å la dette ligge. Med uvurderlig fantastisk hjelp fra Elisabeth og kjærlig «press» fra Føyn, har jeg gitt tv-teamet min informasjon og dem har sjekket ut mer ang. min historie i Dhaka 🎬🎤👩🏽‍🏫

Og på lørdag den 22. mars kom beskjeden; «Vi har mest sannsynlig funnet din mor!» Jeg fikk beskjeden på Gina Tricot på City Nord og både Føyn og jeg begynte å gråte og turen gikk strake veien hjem. Alle ærender ble glemt og tårene fortsatte å renne gjennom hele dagen. Jeg sendte bilder av meg selv slik jeg er nå som tv-teamet skulle ta med seg til min mor neste dag, altså søndag 😭

På kvelden den 23. mars kom bekreftelsen; «Vi har funnet din mor og flere slektninger. Historien stemmer med det papirene sier. Hun føler deg i hjertet og vil veldig gjerne treffe deg. Kan du komme i neste måned?» 😇❤️

Så ja, slik er ståa hos oss og nyheten er nå offisielt ute. Hvordan jeg har det, sa du? Det er det ingen som vet, for det er både tårer, lettelse, sårhet, glede, dårlig samvittighet og og en følelse jeg ikke riktig greier å sette ord på… enda… 🤯Read more