Espinosa del Camino til Atapuerca

Etter en god frokost, kaffe og omelett, startet jeg på dagens 22 km. Kroppen føltes bra og jeg var snart oppe i en god marsjfart. Neste by var Villafranca Montes, hvor mine amerikanske caminovenner hadde overnattet. Ut av Villafranca og opp noen monsterbakker. Jeg forserte i, for meg, et bra tempo. Ble i grunn ganske så imponert over meg selv. På toppen ble det vann og banan. Foran meg ventet en nedoverbakke av det bratte slaget, huff og gru. Bakken ble forsert sidelengs, baklengs og i alle andre former som kunne spare knærne. Til tross for alle hensyn ble knærne hovmodige og hovne og var slett ikke fornøyd. Fanden til knær. Kanskje har jeg fart ille med dem tidligere og dette var takk for sist. Jeg traff Tim på veien og han, som de fleste sliter med sine bein. Mye prat om bein etter dagens gange.
Fram til neste by var det ca. 12 km i varierende terreng. Der traff jeg på el Toros, en vakker sommerfugl og min caminosneglevenn - denne gangen uten hus. Hen har sikker blitt kastet ut. Ja, slik går tankene når man vandrer alene. Så ble det lunsj, med Tim og Alexandra og en hyggelig dame fra Australia. Resten av turen til Atapuerca gikk greit, men knærne er et stigende problem. De er både hovene og vonde, så jeg har besluttet å avbryte i Burgos.
I morgen blir min siste dag på leden. Får jeg orden på knærne vil jeg ta opp igjen turen til høsten.
Etter at vi hadde sjekket inn på La Plazuela Verde, en Albergue med veldig mange køyesenger, ble det middag med amerikanerene. Hyggelig mennesker som det er lett å være sammen med.Read more