Villadesusa til Ramallosa

Albergue de Estrada hvor vi tilbrakte natten var et hyggelig sted. Rent og pent, relativt nytt og en fin hage. De hadde vaskemaskin og tørketrommel, slik at jeg fikk maskinvasket en del klær. Ren luksus. Rommet hadde to køyesenger og en enkeltseng, med gardiner som kunne trekkes for.Rommet huset heller ingen snorkere. Middag var det smått med, men skinke, ost og brød gjør susen. Et hyggelig opphold.
Leden fra Villadesuso til Ramallosa er ca. 20 km, som går gjennom det gallisiske kystlandskapet. Noe kupert, men greit nok. Bildene er ikke helt kronologiske og etter et par km, støtte vi på et sted, hvor pilegrimer har etterlatt seg ymse ting, som symboliserer ting og tanker en kanskje ønsker å legge bak seg, eller kanskje i ren takknemlighet. Slike steder har mye energi og jeg blir grepet av stedet og stunden.
Vi stoppet etter hver for frokost og nå om dagen går det mye i kaffe og croissant. Veien videre gikk over et høyde drag, som gjorde meg andpusten mens utsikten var belønningen. Videre til en noe større by Baiona hvor vi hadde en større lunsj.
Veien videre til Ramallosa var stort sett i urbane omgivelser og snart var vi framme ved Albergue Pazo de Pias, et tidligere herskapshus fra 1700 tallet og som nå var i eie av et katolsk felleskap. Et stille sted, hvor de fleste pilegrimer holdt seg for seg selv. Litt skummelt sted egentlig.

Til nå har jeg ikke kommet inn i en flytsone (under vandringen), ikke slik som jeg kom i på den franske veien. Jeg er mye mer til stede her og nå, i landskapet, i bena, i kroppen og i hode, men ikke så mye i de medative tankene. Jeg pratet med en dame om det i går og hun hadde samme erfaring. Jeg tenker at landskapet er mye mer urolig, sammenlignet med den franske veien. Lyden fra havet, bevegelsene i bølgene og nærhet til folk og trafikk gjør at det blir vanskeligere å komme inn i sin private boble.
Det ble ingen middag i dag heller, litt vin, skinke og ost ble en hyggelig avslutning på kvelden.Read more